Jeg ble Kenneth med vondt i ryggen

Hei! Mitt navn er Kenneth, og jeg levde med kroniske smerter i over 13 år. Jeg var langt nede, på alle måter.

Det var i min barndom alle mønstre satte seg, som jeg tok med meg inn i voksen alder. Jeg følte meg sjelden god nok eller sett. Jeg erfarte ikke den uforbeholdne kjærligheten et barn higer etter. Jeg hadde slett ikke ressurser til å stanse opp, se på egne mønstre og finne ut hva som egentlig foregikk. Jeg slet med en underliggende ekkel følelse og klarte aldri å være fornøyd, spesielt med meg selv. Noe manglet, og det ville ta mange år før jeg begynte å forstå.

Smerter

Min første skiveprolaps i korsryggen kom ut av det blå, fra en tur i skogen tilbake i 2008. I den tiden var «prolaps» et livsfarlig ord, og det ble starten på en reise fylt med frykt. Et opptreningsregime ble fulgt til punkt og prikke, og i en viss periode merket jeg bedring, spesielt i forhold til kjernemuskulatur og mobilitet. Men det var fremdeles ustabilt, og nok en gang inntraff en kraftig prolaps, denne gang i forbindelse med trening. Det medførte også nummenhet og smerte ut i ben.

Frykten satte seg nå kraftig i meg, og mengden av behandlere økte i årene som skulle komme: leger, fysioterapeuter, kiropraktorer, osteopater, naprapater, spesialister på sykehus, ryggskole, til og med healere. Ikke minst doser av smertestillende medikamenter.

Fra 2012 og fremover var dagene fylt med smerte av varierende grad, og jeg bestemte meg for at ryggen min var svak. Mennesker jeg møtte i helsevesenet undersøkte alltid kun den fysiske delen av puslespillet. Jeg ble mer og mer forsiktig og usikker i forhold til ryggen.

Jeg bygget store deler av min identitet rundt det å ha vondt i ryggen. Jeg ble Kenneth med vondt i ryggen.

På en måte var det komfortabelt med denne identiteten, fordi jeg ville ha anerkjennelse for smertene mine. Lite visste jeg at dette hjalp til med å vedlikeholde smertene.

Noen år senere ble det tilsynelatende avdekket at de to nederste ryggvirvelskivene i korsryggen var defekte. Gjennom en privat klinikk gikk jeg med på å operere bort de «dårlige» skivene og erstatte dem med titanproteser. Det var litt av en prosess, både før, under og etter operasjonen. Et virvar av fysiske smerter og mental uro. Etter operasjonen antok jeg at jeg skulle bli smertefri, at problemet var løst. Men nei. Smertene fortsatte, bare på en annen måte.

En hverdag full av frykt

Under årenes løp var symptomene typisk smertefulle og altoppslukende. Det strålte ned i begge ben, akkompagnert av nummenhet og vissenhet. Det kjentes ut som hele ryggen var i ferd med å kollapse.

Nettene var krevende. Å ligge for lenge på magen eller siden fungerte ikke, så løsningen ble å skifte stilling utallige ganger, inntil kroppen var så sliten at jeg rett og slett sovnet av utmattelse.

I de verste periodene var frykten overhengende, med usikkerhet og spørsmål. Var kroppen i ferd med å bli ødelagt? Ville jeg miste følelsen fullstendig i bena?

Jeg hadde i denne perioden en stillesittende jobb på kontor, og det gjorde ikke saken bedre. Jeg gruet meg daglig til å dra på jobb, og prøvde å skjule smertene for kollegaer. Toalettet ble ofte et gjemmested, bare for å legge meg på gulvet for å få bena opp etter veggen, i desperat søken etter avlastning.

Jeg unngikk i lange perioder å være med på sosiale settinger, inkludert å besøke venner og familie. Jeg hadde så dårlig samvittighet, men følte at jeg ikke hadde noe valg. Det var en fryktelig ensom reise, hvor det var vanskelig å forklare alt rundt smertene, ikke minst når alt ikke kunne ses på utsiden.

Redselen for å gjøre smertene verre lå underliggende i hverdagen. Ikke minst når jeg hadde gode dager kjente jeg redselen stige for at det skulle blusse opp igjen. Kroppen ble anspent, og slik jeg vet i dag havnet jeg igjen og igjen i fight-or-flight-modus. Det samme gjaldt trening, hvor jeg både bevisst og ubevisst påførte spenning i egen kropp fordi jeg forberedte meg psykisk og fysisk på at «nå smeller det igjen snart». Problemet med treningen ble også at jeg følte jeg gjorde alt rett. Jeg tøyde, jeg var myk, jeg hadde sterk kjernemuskulatur, til og med operasjon. Men fremdeles fungerte det ikke. Hvorfor? Frustrasjonen var overveldende.

Forståelsen

Jeg begynte etter hvert å gå dypt i selvstudie. Jeg måtte finne ut av hvordan alt hang sammen. Jeg startet sakte men sikkert å endre, ikke bare min egen yogapraksis, men rett og slett holdningen min. Til meg selv, til alle rundt, til livet.

Jeg var så vant til å tråkke på meg selv, ikke være fornøyd, og ikke minst ha den underliggende ekle følelsen av å ikke være god nok. Jeg måtte gå dypere inn i dette, undersøke hvordan jeg egentlig hadde det med meg selv. Sakte men sikkert snek en ny bevissthet inn i hele meg, inn i hver celle i kroppen. Alt endret seg, inkludert hvordan jeg praktiserte og trente. Det handlet nå om å nærme meg hele mitt vesen med større nysgjerrighet og godhet.

Min identitet

I denne reisen begynte det å åpenbare seg dypere spørsmål. Hvem ER jeg egentlig? Hva er min identitet, og hvordan kan jeg bli fri fra alle mine forutinntatte følelser om både meg selv og alle andre mennesker? Hvor låst eller hvor fri er jeg egentlig? Hvor autentisk kontakt har jeg med meg selv? Hvor ærlig kan jeg være med meg selv? Hvilke følelser er undergravd og oversett? Hvor hel er jeg egentlig? Hvor mye kan jeg hvile i meg selv, og kjenne ro og harmoni?

Jeg var en people pleaser fra ung alder. Andres meninger betydde så utrolig mye for hvordan jeg hadde det med meg selv. Jeg gjorde meg samtidig til et offer.

Det er så lett å gå i en offerrolle, å ha noen og noe å skylde på. Ikke bare med kroniske smerter, men uansett hva som gås gjennom i livet. Det som er helt sikkert, er at å gå i en offerrolle vil urettferdig be andre om å ha medlidenhet med meg. Og dette hjelper faktisk å holde meg nede. Dessuten påfører det meg bare mer lidelse og mer spenninger i kroppen. Å skape bevissthet rundt hele mitt liv, og vite at hvordan jeg velger å reagere ut ifra en gitt situasjon eller tilstand faktisk vil bestemme hvordan jeg har det, ble noe av nøkkelen til bedring. Å ta kontrollen.

Jeg ble sakte men sikkert mer og mer raus og forståelsesfull mot meg selv, og deretter i bedre stand til å være det mot andre. Det handler så mye om aksept. «Aksept» må samtidig ikke misforstås. Det handler ikke om å passivt godta en situasjon som ikke er bra for meg. Det handler om å akseptere det som er reelt, og fra dette ståstedet være sentrert og klar, for så å ta en konstruktiv handling.

Yogalærer

Disse store universelle spørsmålene var virkelig revolusjonerende for å klare å forstå meg selv. Underveis i stormen hadde jeg utdannet meg som yogalærer, og virkelig gått inn på en ny reise i livet mitt, hvor det handler om helhet, frihet og inspirasjon. Jeg fant uvurderlige verktøy på reisen, som også virkelig ville komme mine studenter til gode.

Det viktigste ble å se ethvert menneske som så mye mer enn den identiteten de legger på seg selv eller tror de burde være. Jeg vil se deg, forbi alle lagene. Og jeg vet inderlig at smerten jeg har vært gjennom har vært en gave til meg, slik at jeg evner å se både meg selv og menneskene rundt meg bedre.

Trening og kosthold

Jeg startet med funksjonell trening samme året som jeg fant veien til yoga, i 2012. Det ble sakte men sikkert begynnelsen på et lidenskapelig forhold, med både opp- og nedturer. Flest nedturer i starten. Jeg fant aldri veien til å trene slik jeg egentlig ville, først og fremst på grunn av smertene. Og jeg var altfor opptatt av resultater.

Ettersom jeg med årene fikk større klarhet innvendig og ble mer i kontakt med meg selv, ikke minst med hva som virkelig inspirerer og driver meg, begynte ting å skje. Jeg dedikerte meg 100 prosent. Dag for dag. Uke for uke. Måned for måned.

Det kjentes bedre og bedre ut. Dette må også ses i sammenheng med en solid endring av kostholdet de senere år, som virkelig optimaliserte treningen, og ikke minst hvordan jeg følte meg i hverdagen.

Hverdagen min i dag

Ubehag, stress og smerter styrer ikke lenger min hverdag. Hva enn som dukker opp, både fysisk og mentalt, forsøker jeg å se, gi plass til, akseptere, tillate og anerkjenne. På den måten gir jeg det mindre makt over meg, mens hele meg heller velger å leve i solid inspirasjon.

Jeg gjør den dag i dag ting jeg ikke trodde skulle være mulig. Ikke minst fysisk, med friere bevegelse og en helt annen hverdag. Livet mitt er mye større nå, mektigere, med fokus på hva som er bra, hvilken retning jeg vil gå, og hva som er mitt livs purpose. Det er dette jeg ønsker inderlig å gi videre, og det er derfor prosjektet Helhetlig Styrke ble til.